New York
Social business class
Magasinmysteriet
Et begeistret folkeslag
New Yorks håp

Montréal
L’Itineraire – mer enn et blad

Buenos Aires
Sosial business i en fattig by

Osaka og Tokyo
Hjemløshet og skam i Japan

Melbourne
Kommersiell suksess i Australia

Hanoi
Inspirerende i Vietnam

Manila
Fra frelse til magasin på Filippinene

Forsiden / Stians sosiale forretningsreise /

Fra frelse til magasin på Filippinene

Et amerikansk par har startet gatemagasin i Manila. En by der to verdener møtes. 

For ti år siden flyttet amerikanske Bill og Deborah Shaw til Manila på Filippinene for å jobbe som misjonærer. De ble der i fem år før de dro tilbake til USA. Men noe trakk dem tilbake til Manila igjen, og i dag har de startet Asias andre gatemagasin – The Jeepney magazine.

JEG ANKOMMER hotellet mitt Manila etter å ha vært oppe i ett og et halvt døgn. Det er varmt og fuktig, og taxisjåføren forteller meg at hotellet mitt ligger i et av de rikeste strøkene i Manila sentrum. Han stopper i en bakgate med rester av en bil som er blitt plukket ren for deler. Det lukter kraftig av urin og råtten mat. Husene er primitivt bygd, og dette kan umulig være den rikeste delen av sentrum, tenker jeg. Taxisjåføren viser meg et bygg som er finere enn de andre. Heldigvis er det nokså bra standard på hotellet.

MANILA ER FILIPPINENES hovedstad, med 15 millioner innbyggere i regionen. Som i andre land, flytter folk på Filippinene inn til hovedstaden. Mange håper å finne seg jobb, så de kan forsørge familien på landsbygda. Men arbeidsledigheten på Filippinene er over 30 prosent, ifølge enkelte eksperter. Bill Shaw tror at den er mye høyere i Manila. Hele familier bor i provisoriske småhus på gata og i slumområder. Det er vanskelig for myndighetene å ha oversikt over alle.

JEG MØTER Bill og Deborah Shaw på en Starbucks café i ett av Manilas enorme shoppingområder. Det er stor forskjell på fattige og rike i landet, og det viser seg at området hotellet mitt lå i var det historisk rike sentrum. Der vi møtes, ser det ut som en hvilken som helst vestlig by. Det amerikanske paret sier vi må hive nedpå kaffien, da vi har et hektisk program foran oss. Begge er brennende engasjerte i Filippinenes fattigdomsproblematikk, og forteller meg at det kan være utrolig frustrerende å se på myndighetenes behandling av fattige.

SOM I DE FLESTE fattige land, er økonomi og politikk på Filippinene gjennomsyret av korrupsjon. De som kan betale for seg får alle fordelene, og det er to forskjellige verdener i en og samme by. Da Bill og Deborah Shaw kom tilbake til Filippinene, så de at de fattige trengte mer enn frelse. Etter å ha undersøkt ulike former for sosialt entreprenørskap, endte de opp på gatemagasin. De oppsøkte den internasjonale gatemagasinbevegelsen, INSP, og ble i fjor invitert til INSPs konferanse i Poznan i Polen. Det var her jeg møtte dem første gang.

– VI TOK NAVNET Jeepney etter de legendariske taxibussene i Manila, forteller Bill. – De er ombygde jeeper som stammer fra tiden da Filippinene var amerikansk koloni. Det var viktig å ha et navn som folk kjente igjen og hadde et varmt forhold til. Personlig våget jeg meg aldri på en Jeepney, da det virket litt tilfeldig hvor de kjørte. Men jeg ble forsikret om at de var godt organisert, og var en meget effektiv måte å komme frem på i en by med en så kaotisk trafikk.

DET SLÅR MEG at Bill og Deborah har startet gatemagasin i en by hvor det er forbudt å selge ting på gaten. De har tre plasser i byen, hvor private eiere tillater selgere å stå. Det blir det ikke bra butikk av. Derfor anbefaler jeg å skaffe mange flere steder å selge, før paret bruker penger av egen lomme til å produsere flere magasiner. Til nå har de laget tre numre, og brent inne med 70 prosent av opplaget. De sier at selgerne også selger på andre steder, men de kan bli arrestert hvis politiet finner det for godt.

JEG SYNES DET er synd at de setter selgerne i en situasjon hvor de blir kriminelle. Hovedmålet til et gatemagasin er jo tvert i mot å tilby et alternativ til kriminalitet. Når det gjelder magasinet, er det veldig godt laget. De er inspirert av kvaliteten til =Oslo, og liker ideen om at det er viktig tilby kundene et kvalitetsprodukt. Innholdsmessig er de skarpe i kritikken av folk med makt. Problemet med det, er at de kritiserer store deler av sin potensielle kundekrets.

BILL OG DEBORAH jobber for penger de har spart opp, og for overskuddet fra Bills elektrikerfirma i USA. De har gitt seg selv ett år til å prøve å gjøre magasinet selvdrevet. Hvis det ikke går, har de ikke råd til å fortsette. Sosialt entreprenørskap er sårt tiltrengt i Manila. Når myndighetene ikke har råd til å ta ansvar, er det stort sett bare kreative løsninger som kan hjelpe. Manila har mange andre typer sosiale bedrifter, men behovet er langt fra dekket. Jeg har stor tro på at Jeepney vil klare seg, hvis de skaffer flere salgssteder. Det skorter ikke på kunder, og i hvert fall ikke på potensielle selgere.