New York
Social business class
Magasinmysteriet
Et begeistret folkeslag
New Yorks håp

Montréal
L’Itineraire – mer enn et blad

Buenos Aires
Sosial business i en fattig by

Osaka og Tokyo
Hjemløshet og skam i Japan

Melbourne
Kommersiell suksess i Australia

Hanoi
Inspirerende i Vietnam

Manila
Fra frelse til magasin på Filippinene

Forsiden / Stians sosiale forretningsreise /

Et begeistret folkeslag

Onsdager klokka 15:00 møtes redaksjonen til BIGnews på Lenny’s cafe i 9th Avenue. Jeg ville se hva de drev med, nå som de ikke lager gatemagasin lenger.

Ron er der når jeg kommer, men ingen andre. Han forklarer meg at dette har vært en møteplass for hans venner og kolleger siden de startet BIGnews. Det er et høyst uformelt møte, det er lenge siden det var et redaksjonsmøte. Vi sitter og leser i hver vår avis i en halvtime før det kommer en ny person. En mann som miner om en sliten amerikansk Beat-forfatter i 70-årene kommer inn og presenterer seg. Hva han presenterer seg som er umulig for norske ører å få med seg. I tillegg til mumlingen har han et klaprende gebiss.

Vi begynner å snakke om amerikansk politikk. Det er egentlig bare jeg og Ron som snakker om det, for hver gang vi har snakket en stund, klarer den nyankomne å føre samtalen over på gamle amerikanske filmer og bøker. Det er interessant å høre på historiene hans, i hvert fall den delen av dem jeg får med meg. Han er forfatter, har lest mye og har en eller annen tilknytning til alle stjernene han nevner. Ron er veldig opptatt av avisen sin når disse historiene fortelles.

Etter en time finner vi ut at vi har fått nok kaffe. Vi tar farvel og vi går hvert til vårt. Dette var ikke helt det møtet jeg så for meg. Jeg er litt skuffet over min egen innsats som etterforskende journalist, men jeg blir alltid revet med når spennende mennesker forteller. Jeg har vært i New York i tre dager. Jeg har hatt det som marken i det store eplet, men jeg har ikke klart å oppsøke en organisasjon som jobber aktivt med sosial business. Jeg må gjøre research. Det finnes et utall organisasjoner som hjelper hjemløse i New York. Én lar hjemløse plukke søppel på gaten mot betaling, noe á la Skrubben i Oslo. En annen organisasjon, som kaller seg We Can, gir pant på metallbokser.

SØNDAG MORGEN skinner solen, og det er fullt av mennesker ute på promenade eller på café. Jeg kjøper meg en avis og setter meg på en Starbucks med en stor latte. Hele avisen er full av SUPER Tuesday, dagen det avgjøres hvem som skal stille til presidentvalg, eller SUPER Bowl, finalen i amerikansk fotball.




Det folk virker mest spente på, er hvilke reklame som kommer til å være best. Super Bowl blir sett av over 100 millioner amerikanere, derfor er det de tre-fire dyreste timene for et firma å kjøpe reklametid på. En kanal må ut med over 14 millioner kroner for tretti sekunders sendetid. Derfor lager de reklamer de vil at folk skal huske. Amerikanerne snakker enda om de beste reklamene fra fjorårets Super Bowl finale. Jeg smiler litt i skjegget der jeg sitter, men jeg må bare elske amerikanerne for deres enorme begeistring. Jeg opplever ikke en slik begeistring for så mye i Norge.





Jeg går på bar en time før kampstart for å skaffe meg en bra plass. Problemet er at amerikanere har forhåndsbestilt bordene. De som ikke liker sporten er der for å se reklamene og half time show, forestillingen der Janet Jackson ”mistet” BH-en for et par år siden. Noen er også der for å treffe folk. For å være ærlig, syntes jeg kampen var dårlig, og reklamen var enda dårligere. Det eneste som var kult var menneskene. Det var også kult at New York vant, for det gjorde menneskene enda mer begeistret.