New York
Social business class
Magasinmysteriet
Et begeistret folkeslag
New Yorks håp
Montréal
L’Itineraire – mer enn
et blad
Buenos Aires
Sosial business i en fattig by
Osaka og Tokyo
Hjemløshet og
skam i Japan
Melbourne
Kommersiell suksess i Australia
Hanoi
Inspirerende i Vietnam
Manila
Fra frelse til magasin på Filippinene
|
|
L’Itineraire – mer enn et blad
I Montréal er det ikke noe problem å finne sosial
business. Her er det vanskeligere å holde tritt med det sosiale
businessprogrammet.
Etter ni og en halv time i buss sover jeg godt hjemme hos direktøren
for gatemagasinet L’Itineraire i Montréal,
Canada. Serge Lareault er også direktør og styreleder for
den internasjonale gatemagasinbevegelsen, INSP.
Organisasjonen L’Itineraire ble startet i 1991 av hjemløse og sosialarbeidere.
Målet var å starte små bedrifter som skulle skaffe jobb og
inntekt til hjemløse i byen. Det hele begynte som en café. I 1993
ble gjengen kjent med John Bird, som startet The Big Issue i London. Han hjalp
til med oppstart av magasinet, og Serge Lareault kom inn da de trengte en proff
redaktør. Han fikk et halvt år på å få magasinet
opp å gå. Deretter trakk han seg ut, men bare to uker senere ble
han kalt inn igjen. Magasinet hadde brukt opp alle pengene og holdt på å gå konkurs.
Dessverre fungerte det ikke så bra da de hjemløse skulle drive magasinet
selv.
 I LØPET
AV femten år er L’Itineraire blitt
en stor organisasjon med tjue ansatte. Magasinet utgis annenhver uke og selger
rundt 15 000 eksemplarer. Serge Lareault jobber nå mest med å skaffe
penger til organisasjonen. I Canada er det vanskeligere å få støtte
fra myndighetene enn det er i Norge. Derfor er det private næringslivet
viktig for å holde
liv i driften. Magasinsalget gir ikke nok inntekter, siden organisasjonen driver
mange prosjekter. De har en café for selgerne og andre vanskeligstilte,
de selger DVDer laget av selgerne og en egen DVD-redaksjon, de har flere sosialarbeidere
som hjelper selgerne i forhold til hjelpeapparatet og jobber også mye med
folkeopplysning om hjemløshet og rus.
En av mange inntektskilder er parkometre. L’Itineraire har fått flere
utdaterte parkometre av det lokale parkeringsselskapet. De har rustet dem opp
plassert dem rundt i byen. Penger som puttes på her går direkte til
L’Itineraire. I 2005 satte Quebecs myndigheter av penger for å hjelpe
ungdom i faresonen. Pengene gikk til L’Itineraire. De startet en egen avdeling
for Tv-produksjon, hvor de inviterte ungdom med rusproblemer og andre vansker.
Målet var å engasjere dem gjennom egenproduserte DVDer som selges
av magasinselgerne på gata. Slik kunne L’Itineraire tale til et yngre
publikum på deres eget språk. Til enhver tid jobber 15 ungdommer
med dette prosjektet. Prosjektet prøver å motivere ungdommen til
arbeidslyst.
SERGE LAREAULT forteller meg at L’Itineraire får
cirka 30 prosent av sine inntekter fra bladsalget. 40 prosent kommer fra annonsering
og sponsorer, og 30 prosent fra staten. Nå er de i ferd med å omorganisere.
– Vi vil prøve å maksimere forretningsdriften i L’Itineraire.
Vi har å ansatt tre nye personer med bakgrunn fra privat næringsliv,
og har gitt dem frie tøyler til å se på hvordan vi kan øke
inntjeningen. For oss som har vært med en stund, er det lett å bli
blinde for potensialet.
Etter å ha snakket med to av de nyansatte, tenker jeg at det er
viktig å ha med mennesker som ser inntjeningspotensialer. Jo bedre
business, jo flere mennesker kan hjelpes. Montréal har mange av
de samme problemene som Oslo. De fleste hjemløse er rusavhengige.
På grunn av de kalde vintrene er det godt utvalg av hospitsplasser.
L’Itineraire har hjulpet mange med bosted, og i dag er det få selgere
som faktisk bor på gaten. Jeg tar en prat med selgeren Mario Le
Couffe. Han har solgt magasinet i fire år, og bidrar også med
tekster.
 – JEG BOR PÅ GATEN. Det
er mulig å bo
på hospits
eller i sovesaler, men jeg er en rebell som ikke helt passer i det systemet.
Jeg drikker mye og sover stort sett i hus rundt om. Det er for kaldt å sove
ute om vinteren. Hvor var det du kom fra igjen?
– Norge.
– Åh, jeg var i Norge for noen år siden. Jeg reiste
til Oslo med kjæresten min, men hun reiste videre til Bergen. Det ville
ikke jeg. Da traff jeg en norsk jente, he, he, norske jenter er veldig fine.
– Hvorfor havnet du i situasjonen du er i nå?
– Jeg fikk vel det du kan kalle en klaps i bakhodet. Noe skjedde
i livet mitt som gjorde at jeg falt, og siden har jeg ikke kommet meg helt
opp igjen. L’Itineraire hjalp meg med å møte andre i min
situasjon. Fra min faste salgsplass ved universitetet fikk jeg også kontakt
med studenter, som har invitert meg til å forelese om hjemløshet.
MARIO MENER L’Itiniraire har hjulpet mange til å ikke
føle
seg alene på gata. Mange har fått seg et bosted eller kommet inn
i hjelpeapparatet. Mario får også gode tilbakemeldinger på tekstene
sine.
– En jente lurte på om hun kunne lage en tegneserie om
en av tekstene mine. Sist skrev jeg om at det er vanskelig å være
fotgjenger i Montreal. Jeg fikk litt kritikk for å si at syklistene er
de verste. Men det var min mening, og da velger jeg å skrive det.
– Har du familie i Montreal?
– Jeg har familie, men jeg har ikke hatt kontakt med dem på to år.
Jeg har prøvd, men de vil ikke ha noe med meg å gjøre.
De gir meg skylden for alt som er dårlig i livene deres.
– Hva slags fremtid ser du for deg?
– Jeg vil slutte med dette livet. Etter å ha bodd på gata
merker jeg at kroppen min ikke tåler så mye mer. En morgen våknet
jeg av at jeg lå i en kald dam. Jeg ble nødt til å operere
beina mine, og har mye mindre energi nå enn før. Men jeg har fått
uføretrygd og trenger ikke å selge så mye lenger. Forhåpentligvis
kan jeg slutte med alkohol en dag, men du vet hvordan det er. En føler
seg utestengt fra alt, og dermed er rusen veldig tilgjenglig.
Noe av det viktigste L’Itiniraire gjør er å fortelle
om livet på gata, mener Mario. Det gjør at han føler
tilhørighet. Det er også viktig for ham at folk leser magasinet,
og ikke bare kjøper det. Av hvert nummer donerer han flere eksemplarer
på steder hvor han vet at folk vil lese det. For eksempel på venteværelset
hos legen, på universitetet og cafeer.
– Det er godt å vite at en blir sett, avslutter Mario.
Vinteren i Montréal er kald, med is på elven.
|
