New York
Social business class
Magasinmysteriet

Et begeistret folkeslag
New Yorks håp

Montréal
L’Itineraire – mer enn et blad


Buenos Aires
Sosial business i en fattig by

Osaka og Tokyo
Hjemløshet og skam i Japan

Melbourne
Kommersiell suksess i Australia

Hanoi
Inspirerende i Vietnam

Manila
Fra frelse til magasin på Filippinene



 

Forsiden / Stians sosiale forretningsreise /



New Yorks håp



New Yorks hjemløse har vist seg svært arbeidsvillige. En sosial bedrift har gjort det mye mindre sannsynlig at arbeiderne går tilbake til kriminalitet.

 

Etter Montréal, tar jeg bussen tilbake til New York for å tilbringe ni dager til i Det Store Eplet. Eneste stopp på den ni timer lange turen er et kvarters lunchpause på McDonald’s. Sulten gjør at en selvpåført boikott av McDonald’s blir brutt denne dagen.

Som jeg oppdaget da jeg kom til New York, var tidligere gatemagasiner ute av drift. Nå vil jeg finne en organisasjon som driver med sosial business for hjemløse i byen. Jeg forhører meg med Ron Grunberg, tidligere redaktør for BIGnews. Ron forteller om flere organisasjoner som tilbyr alternativer for hjemløse. Den største er The Doe Fund, som driver flere hjemløssentre og har arbeids- og boligtreningsprogram for hjemløse. De er mest kjent for å engasjere folk til renovasjonsarbeid.


FØRSTE JULEDAG i 1985 ble en hjemløs dame, som alle kalte ”Mama”, kastet ut fra Grand Central togstasjon i New York. Den kvelden frøs ”Mama” i hjel. Klesforhandler George McDonald ble kjent med ”Mama” gjennom de 700 dagene (i strekk!) han delte ut mat til hjemløse i byen. Under Reaganstyret på 1980-tallet eksploderte antall hjemløse, og privatpersoner måtte ta skjeen i egen hånd for å hjelpe dem. Etter ”Mama”s død solgte McDonald bedriften sin og etablerte The Doe Fund, en organisasjon som skulle hjelpe mennesker på gaten bort fra rus og hjemløshet.



I 1990 startet The Doe Fund opp den sosiale bedriften Ready Willing & Able (RWA). Da hadde de allerede hatt stor suksess med å ansette hjemløse til rehabilitering og rivning av gamle bygg. De krevde at deltakerne skulle være rusfrie under hele arbeidsperioden. Det viste seg ikke å være noe problem, de hjemløse var Ready, Willing & Able (Klare, villige og kapable). Ett av byggene de renoverte før de startet RWA, fikk de av byen og gjorde om til hjemløssenter. Nå kunne de tilby hjemløse et sted å sove, i tillegg til jobbtrening. I 1991 hadde 41 personer gjennomgått programmet. I dag deltar 1000 personer i programmet til enhver tid, og The Doe Fund har over 400 ansatte.



JEG FÅR TAK I presseansvarlig Lee Alman i The Doe Fund. Han forteller at de i år satser stort på å hjelpe tidligere fanger tilbake til samfunnet. De har drevet dette som et prøveprosjekt i et par år, og nå ser de svært positive resultater. Vanligvis gjør 44 prosent av frigitte fanger en ny forbrytelse i løpet av det første året. Blant de som har deltatt i RWA, er tilbakefallet bare 4 prosent. Dette overgår The Doe Funds egne forhåpninger, og organisasjonen får nå hjelp til å utvide programmet. Dette henger sammen med problemet med hjemløshet, da mange som kommer ut av fengsel havner på gata til slutt. Det er vanskelig å skaffe jobb med urent rulleblad, og med USAs dårlige sosialhjelp er det også vanskelig å få bolig.

Ready Willing & Able har mange tilbud til dem som deltar med i programmet. De tilbyr gatefeiing, kokkekurs, henting av olje til biodiesel, kontoropplæring og opplæring i bygningsarbeid. Hele tiden jakter de på nye prosjekter for å kunne hjelpe flere som har havnet i en vanskelig livssituasjon. Resultatene er slående. Det er helt klart at folk vil jobbe, det gjelder bare å ta dem på alvor. Mange ser på hjemløse som late, og tror de er hjemløse fordi de ikke vil jobbe. Sosiale businessprosjekter viser derimot en enorm arbeidsvilje hos folk som har falt utenfor det vanlige arbeidsmarkedet. Det har vi også erfart i =Oslo.


JEG SPØR LEE om gatemagasiner i New York. Han har hørt om flere, men han vet ikke hvordan det går med dem. Jeg forteller ham at prosjektene jeg vet om mangler den strukturen som The Doe Fund har opparbeidet seg. Så foreslår jeg at de burde starte et gatemagasin som en del av sin organisasjon. Lee er ikke den rette til å snakke om nye prosjekter for The Doe Fund, men han synes det høres ut som en god idé. Noe av det viktigste et gatemagasin kan gjøre, er å belyse situasjonen for mennesker som faller utenfor. Dette vil gjøre jobben til The Doe Fund enklere. De har brukt nesten 20 år på å komme dit de er i dag, men Lee innrømmer at mange enda ikke er klar over organisasjonen. Jeg vil skrive til The Doe Fund og fortelle om de positive resultatene til gatemagasiner rundt i verden. Kanskje kan de starte et magasin som har livets rett i New Yorks gater.