New York
Social business class
Magasinmysteriet
Et begeistret folkeslag
New Yorks håp
Montréal
L’Itineraire – mer enn
et blad
Buenos Aires
Sosial business i en fattig by
Osaka og Tokyo
Hjemløshet og
skam i Japan
Melbourne
Kommersiell suksess i Australia
Hanoi
Inspirerende i Vietnam
Manila
Fra frelse til magasin på Filippinene
|
|
Hjemløshet og skam i Japan
The Big Issue
Japan er svært viktig for landets hjemløse. I Japan
er det stor skam å være hjemløs, og familien vender
ofte ryggen til.
I Nord- og Sør-Amerika har vi den samme kulturelle historien,
samme referanser til historiske hendelser og en felles språklig
plattform. Japan er en helt annen verden. Uansett hvor mye jeg har lest
eller sett på TV; ingenting kunne forberedt meg på hvor annerledes
kulturen i dette landet er.
JAPAN HAR EN av verdens sterkeste økonomier,
men de siste ti årene er det blitt vanskeligere å holde
på den enorme veksten siden 2. verdenskrig. Etter Asias økonomiske
smell i 1998, har mange japanere mistet jobben, og mange er blitt hjemløse.
Den jevne japaner jobber fra ni om morningen til åtte-halv ni
om kvelden. Vil sjefen være lengre på jobb, blir de ansatte
igjen til han går. Og når sjefen går, må de
være med ham og drikke dersom han vil det. Sjefen betaler, men
da forventes det også at de ansatte drikker like mye som ham.
I yrkesaktiv alder dreier det japanske livet seg om arbeid. Familien
kommer oftest i andre rekke. Dette fører til et stort fall for
dem som havner utenfor arbeidslivet.
DE FLESTE HJEMLØSE i Japan er eldre menn. Mange
jobbet i bygningsbransjen da boblen sprakk og det ble lengre mellom
kontraktene. Når du ikke får lønn, er ikke staten
der med hjelp fra dag en, og det kan bli vanskelig å beholde
en bolig. Bor du på gata, får du heller ikke sosialhjelp,
da må du ha fast adresse. Derfor er situasjonen nokså håpløs
for flere tusen japanere. De siste årene er det også blitt
flere arbeidsledige yngre menn, fordi arbeidsplasser blir flyttet til
naboland med billigere arbeidskraft. De yngre hjemløse tilbringer
mesteparten av tiden på internettcafeer og spillebuler. Spillavhengigheten
i Japan er ekstrem, og rammer mennesker i alle samfunnslag. I tillegg
er alkoholisme utbredt.
OFFISIELLT HAR JAPAN 25 000 hjemløse, hvorav
80 prosent menn. Som i de fleste andre land, stemmer ikke disse tallene
med virkeligheten. Myndighetene prøver å skjule at de
gjør for lite for de fattigste. Få japanere er klar over
hvor store sosiale problemer landet har fått, og myndighetene
setter lite fokus på problemene. Men det fins et magasin som
informerer om Japans økende samfunnsproblemer, og som får
stadig flere lesere. The Big Issue Japan (TBIJ) har vært på gata
siden 2003. I snitt er 120 selgere aktive hver dag, og i løpet
av to uker selges rundt 40 000 eksemplarer. I tillegg har TBIJ startet
et band og en dansegruppe. Der kan selgerne få opplæring
i musikk og dans av profesjonelle. Dette har gitt mye medieoppmerksomhet
og gode opplevelser for selgerne.
TBIJ ER EN MEGET godt drevet organisasjon, som stadig
vokser. Jeg besøkte dem først i Osaka, Japans nest største
by, og den største
i antall hjemløse. Når jeg kommer inn i salgslokalet, har
et nytt magasin nettopp kommet. Lokalet blir raskt fullt når nye
selgere skal registrere seg og gamle skal fylle opp sekkene sine. Det
er god stemning, og det minner meg om =Oslos salgslokale på utgivelsesdagen.
Etter mye om og men, får jeg endelig satt meg ned med Yoko Mizukoshi,
en av dem som startet magasinet. Nå er hun sjefredaktør.
Hun snakker ikke engelsk, så Miku Sano, daglig leder fra magasinets
kontor i Tokyo, må tolke.
– I 2002 dro vi til England for å se hvordan magasindriften hjalp
de hjemløse der. Vi ble godt mottatt, og både den engelske og
den skotske gründeren tilbød seg å reise til Japan for å hjelpe
til med oppstarten. Dette ga The Big Issue Japan en pangstart, sier Yoko.
FØR YOKO REISTE til England, ble hun nærmest
dømt til å feile av familie og venner. Da britene med lang erfaring
i faget besøkte Japan, viste pressen interesse, og magasinet fikk stor
oppmerksomhet fra starten. Som i alle gatemagasiner jeg har besøkt,
er det full aktivitet også i TBIJs lokaler. Snakker man med noen, kan
man regne med å bli avbrutt etter to minutter. Gatemagasiner er gjerne
sterkt underbemannet. Det spares på ansettelser for at mest mulig av
overskuddet skal komme selgerne til gode. Dette fører ofte til utbrenthet.
De fleste bedriftene jeg har snakket med, har opplevd en nedtur etter et par års
drift. Etter at The Big Issue Storbritannia opplevde dette, hentet de inn en
tidligere toppsjef i oljeselskapet Shell. Han ga bedriften en helt ny struktur.
Mange gatemagasiner følger nå etter storebror i England, og innfører
en mer effektiv bedriftsstruktur. Slik blir stadig flere magasiner mindre avhengige
av offentlig støtte.
– I BEGYNNELSEN GIKK vi rundt i parker og rekrutterte
selgere, forteller Yoko. – De som takket ja, ble så rørt
av å bli sett og tilbudt
jobb at de gråt. Vi fikk høre mange sterke historier om hvordan
livet for hjemløse fortonte seg i et land som ikke innser at de eksisterer.
Første gang Japans regjering innrømmet offentlig at det fantes
hjemløse, var i 2001. Det tok mer enn to år før de begynte å kartlegge
hvor stort problemet var. Da de telte, kom de fram til at det fantes 35 000
hjemløse i Japan.
YOKO FORTELLER AT hver nummer av magasinet trykker livshistorien
til en av selgerne. Jeg får snakke med flere
selgere, som sier at det er befriende å få fortelle
om hvordan de ble hjemløse. Når de selv kommer på trykk,
bruker de intervjuet som salgstriks. Det fungerer bra. Men de var redde i begynnelsen,
usikre på hvordan folk ville reagere. De forteller meg om skammen som
følger med det å bli hjemløs i Japan. Selvmordsraten er
blant de høyeste i verden, sammen med Finland og Norge. Svært
få av selgerne har kontakt med familien. Hvis de ikke klarer å forsørge
seg selv eller sin familie, har de ikke mye å leve for. Jeg spør
de hjemløse selgerne hvor de bor. Alle blir ivrige etter å vise
meg på kartet. De peker på en bydel i Osaka med stor konsentrasjon
av hjemløse. Grunnen til at det er mange akkurat der, er at stedet hadde
et arbeidsformidlingskontor for bygningsarbeidere. Da jobbene tok slutt, ble
kontoret lagt ned, mens de som ventet på jobb ble værende.
 DAGEN
ETTER BESØKET hos TBIJ, tar jeg turen
til de hjemløses område. Ikke i min villeste fantasi kunne
jeg forberedt meg på det jeg får se. En hel bydel med hjemløse,
rusede, arbeidsledige menn. Det første jeg møter, er en
mann som ikke klarer å holde seg på beina, og faller så og
si rett på meg. Når jeg tilbyr meg å hjelpe ham opp,
virker han flau og vil ikke ta imot hjelp. Gatene er fulle av provisoriske
hjem, laget av papp og presenning. Det er et klart flertall av menn som
bor her, og de er veldig ruset. Den største grunnen til at jeg
blir sjokkert, er kontrasten. I Japan er æren svært viktig.
De fleste man møter er dresskledde og stolte. Her ser jeg det
stikk motsatte. Hundrevis av mennesker har ikke annet å gjøre
enn å ruse seg eller spille på en av de mange spillebulene.
I gatene er det satt opp brakkepuber som er fulle av kunder klokken ti
om morgenen.
 JEG
BLIR INVITERT til magasinets kontor i Tokyo. Det
er her dansegruppen holder til. Jeg møter tre av dem som deltar
i prosjektet, sammen med instruktøren. Etter å ha intervjuet
dem med videokamera, blir jeg bedt på middag. Direktøren
for TBIJ er på besøk fra Osaka, og spanderer både
på meg, dansegruppen og Miku Sano. Jeg blir sittende og prate
med selgerne. De er veldig nysgjerrige på Norge, og spør
om det virkelig er sant at vi betaler så lite som jeg sier for
helsetjenester. De vil også høre om fiskeindustrien vår,
og lurer på om vi liker sushi. Jeg prøver å svare
for hele nasjonen, og får mye latter. Jeg håper det ikke
sprer seg mye feilinformasjon om Norge i Japan etter dette.
JEG FÅR GOD kontakt med de dansende selgerne,
men får aldri med meg navnene deres. For det første sier
de etternavnet først, og for det andre har de et utrolig vanskelig
språk for et utrent øre. Jeg spør om familien deres,
og en forteller meg at han nesten har bygget opp motet til å kontakte
dem igjen. Han kuttet kontakten da han mistet jobb og leilighet. Skammen
var for stor å bære. En av de andre selgerne ble skviset
ut av familien da han ble spilleavhengig. Han stjal fra broren sin,
og ble bedt om aldri mer å kontakte familien. Selgerne kan fortelle
meg at de fleste hjemløse de møter, har liten eller ingen
kontakt med sine nærmeste. De har som regel og få, om noen,
nære venner på gaten. Livet som hjemløs er ensomt,
derfor er det fantastisk å ha et sted som The Big Issue å gå til.
Dansetruppen til The Big Issue Japan i Tokyo.
(Foto: Hideaki Takamatsu. De andre bildene er tatt av Stian Olderkjær).
|
