New York
Social business class
Magasinmysteriet

Et begeistret folkeslag
New Yorks håp

Montréal
L’Itineraire – mer enn et blad


Buenos Aires
Sosial business i en fattig by

Osaka og Tokyo
Hjemløshet og skam i Japan

Melbourne
Kommersiell suksess i Australia

Hanoi
Inspirerende i Vietnam

Manila
Fra frelse til magasin på Filippinene



 

Forsiden / Stians sosiale forretningsreise /



Hjemløshet og skam i Japan



The Big Issue Japan er svært viktig for landets hjemløse. I Japan er det stor skam å være hjemløs, og familien vender ofte ryggen til.

 

I Nord- og Sør-Amerika har vi den samme kulturelle historien, samme referanser til historiske hendelser og en felles språklig plattform. Japan er en helt annen verden. Uansett hvor mye jeg har lest eller sett på TV; ingenting kunne forberedt meg på hvor annerledes kulturen i dette landet er.


JAPAN HAR EN av verdens sterkeste økonomier, men de siste ti årene er det blitt vanskeligere å holde på den enorme veksten siden 2. verdenskrig. Etter Asias økonomiske smell i 1998, har mange japanere mistet jobben, og mange er blitt hjemløse. Den jevne japaner jobber fra ni om morningen til åtte-halv ni om kvelden. Vil sjefen være lengre på jobb, blir de ansatte igjen til han går. Og når sjefen går, må de være med ham og drikke dersom han vil det. Sjefen betaler, men da forventes det også at de ansatte drikker like mye som ham. I yrkesaktiv alder dreier det japanske livet seg om arbeid. Familien kommer oftest i andre rekke. Dette fører til et stort fall for dem som havner utenfor arbeidslivet.


DE FLESTE HJEMLØSE i Japan er eldre menn. Mange jobbet i bygningsbransjen da boblen sprakk og det ble lengre mellom kontraktene. Når du ikke får lønn, er ikke staten der med hjelp fra dag en, og det kan bli vanskelig å beholde en bolig. Bor du på gata, får du heller ikke sosialhjelp, da må du ha fast adresse. Derfor er situasjonen nokså håpløs for flere tusen japanere. De siste årene er det også blitt flere arbeidsledige yngre menn, fordi arbeidsplasser blir flyttet til naboland med billigere arbeidskraft. De yngre hjemløse tilbringer mesteparten av tiden på internettcafeer og spillebuler. Spillavhengigheten i Japan er ekstrem, og rammer mennesker i alle samfunnslag. I tillegg er alkoholisme utbredt.


OFFISIELLT HAR JAPAN 25 000 hjemløse, hvorav 80 prosent menn. Som i de fleste andre land, stemmer ikke disse tallene med virkeligheten. Myndighetene prøver å skjule at de gjør for lite for de fattigste. Få japanere er klar over hvor store sosiale problemer landet har fått, og myndighetene setter lite fokus på problemene. Men det fins et magasin som informerer om Japans økende samfunnsproblemer, og som får stadig flere lesere. The Big Issue Japan (TBIJ) har vært på gata siden 2003. I snitt er 120 selgere aktive hver dag, og i løpet av to uker selges rundt 40 000 eksemplarer. I tillegg har TBIJ startet et band og en dansegruppe. Der kan selgerne få opplæring i musikk og dans av profesjonelle. Dette har gitt mye medieoppmerksomhet og gode opplevelser for selgerne.


TBIJ ER EN MEGET godt drevet organisasjon, som stadig vokser. Jeg besøkte dem først i Osaka, Japans nest største by, og den største i antall hjemløse. Når jeg kommer inn i salgslokalet, har et nytt magasin nettopp kommet. Lokalet blir raskt fullt når nye selgere skal registrere seg og gamle skal fylle opp sekkene sine. Det er god stemning, og det minner meg om =Oslos salgslokale på utgivelsesdagen. Etter mye om og men, får jeg endelig satt meg ned med Yoko Mizukoshi, en av dem som startet magasinet. Nå er hun sjefredaktør. Hun snakker ikke engelsk, så Miku Sano, daglig leder fra magasinets kontor i Tokyo, må tolke.

– I 2002 dro vi til England for å se hvordan magasindriften hjalp de hjemløse der. Vi ble godt mottatt, og både den engelske og den skotske gründeren tilbød seg å reise til Japan for å hjelpe til med oppstarten. Dette ga The Big Issue Japan en pangstart, sier Yoko.


FØR YOKO REISTE til England, ble hun nærmest dømt til å feile av familie og venner. Da britene med lang erfaring i faget besøkte Japan, viste pressen interesse, og magasinet fikk stor oppmerksomhet fra starten. Som i alle gatemagasiner jeg har besøkt, er det full aktivitet også i TBIJs lokaler. Snakker man med noen, kan man regne med å bli avbrutt etter to minutter. Gatemagasiner er gjerne sterkt underbemannet. Det spares på ansettelser for at mest mulig av overskuddet skal komme selgerne til gode. Dette fører ofte til utbrenthet. De fleste bedriftene jeg har snakket med, har opplevd en nedtur etter et par års drift. Etter at The Big Issue Storbritannia opplevde dette, hentet de inn en tidligere toppsjef i oljeselskapet Shell. Han ga bedriften en helt ny struktur. Mange gatemagasiner følger nå etter storebror i England, og innfører en mer effektiv bedriftsstruktur. Slik blir stadig flere magasiner mindre avhengige av offentlig støtte.


– I BEGYNNELSEN GIKK vi rundt i parker og rekrutterte selgere, forteller Yoko. – De som takket ja, ble så rørt av å bli sett og tilbudt jobb at de gråt. Vi fikk høre mange sterke historier om hvordan livet for hjemløse fortonte seg i et land som ikke innser at de eksisterer. Første gang Japans regjering innrømmet offentlig at det fantes hjemløse, var i 2001. Det tok mer enn to år før de begynte å kartlegge hvor stort problemet var. Da de telte, kom de fram til at det fantes 35 000 hjemløse i Japan.


YOKO FORTELLER AT hver nummer av magasinet trykker livshistorien til en av selgerne. Jeg får snakke med flere selgere, som sier at det er befriende å få fortelle om hvordan de ble hjemløse. Når de selv kommer på trykk, bruker de intervjuet som salgstriks. Det fungerer bra. Men de var redde i begynnelsen, usikre på hvordan folk ville reagere. De forteller meg om skammen som følger med det å bli hjemløs i Japan. Selvmordsraten er blant de høyeste i verden, sammen med Finland og Norge. Svært få av selgerne har kontakt med familien. Hvis de ikke klarer å forsørge seg selv eller sin familie, har de ikke mye å leve for. Jeg spør de hjemløse selgerne hvor de bor. Alle blir ivrige etter å vise meg på kartet. De peker på en bydel i Osaka med stor konsentrasjon av hjemløse. Grunnen til at det er mange akkurat der, er at stedet hadde et arbeidsformidlingskontor for bygningsarbeidere. Da jobbene tok slutt, ble kontoret lagt ned, mens de som ventet på jobb ble værende.

DAGEN ETTER BESØKET hos TBIJ, tar jeg turen til de hjemløses område. Ikke i min villeste fantasi kunne jeg forberedt meg på det jeg får se. En hel bydel med hjemløse, rusede, arbeidsledige menn. Det første jeg møter, er en mann som ikke klarer å holde seg på beina, og faller så og si rett på meg. Når jeg tilbyr meg å hjelpe ham opp, virker han flau og vil ikke ta imot hjelp. Gatene er fulle av provisoriske hjem, laget av papp og presenning. Det er et klart flertall av menn som bor her, og de er veldig ruset. Den største grunnen til at jeg blir sjokkert, er kontrasten. I Japan er æren svært viktig. De fleste man møter er dresskledde og stolte. Her ser jeg det stikk motsatte. Hundrevis av mennesker har ikke annet å gjøre enn å ruse seg eller spille på en av de mange spillebulene. I gatene er det satt opp brakkepuber som er fulle av kunder klokken ti om morgenen.


JEG BLIR INVITERT til magasinets kontor i Tokyo. Det er her dansegruppen holder til. Jeg møter tre av dem som deltar i prosjektet, sammen med instruktøren. Etter å ha intervjuet dem med videokamera, blir jeg bedt på middag. Direktøren for TBIJ er på besøk fra Osaka, og spanderer både på meg, dansegruppen og Miku Sano. Jeg blir sittende og prate med selgerne. De er veldig nysgjerrige på Norge, og spør om det virkelig er sant at vi betaler så lite som jeg sier for helsetjenester. De vil også høre om fiskeindustrien vår, og lurer på om vi liker sushi. Jeg prøver å svare for hele nasjonen, og får mye latter. Jeg håper det ikke sprer seg mye feilinformasjon om Norge i Japan etter dette.


JEG FÅR GOD kontakt med de dansende selgerne, men får aldri med meg navnene deres. For det første sier de etternavnet først, og for det andre har de et utrolig vanskelig språk for et utrent øre. Jeg spør om familien deres, og en forteller meg at han nesten har bygget opp motet til å kontakte dem igjen. Han kuttet kontakten da han mistet jobb og leilighet. Skammen var for stor å bære. En av de andre selgerne ble skviset ut av familien da han ble spilleavhengig. Han stjal fra broren sin, og ble bedt om aldri mer å kontakte familien. Selgerne kan fortelle meg at de fleste hjemløse de møter, har liten eller ingen kontakt med sine nærmeste. De har som regel og få, om noen, nære venner på gaten. Livet som hjemløs er ensomt, derfor er det fantastisk å ha et sted som The Big Issue å gå til.























Dansetruppen til The Big Issue Japan i Tokyo. (Foto: Hideaki Takamatsu. De andre bildene er tatt av Stian Olderkjær).